Eksamens-comeback!

 
 

I april skrev jeg bloggposten Jeg vil ikke la meg kneble av egen frykt!, om at jeg skulle ha en hjemmeeksamen, etter lang tids sykefravær fra studiene. Etter det, skrev jeg ikke noe mer om studiene her. Jeg ble ganske dårlig i 6 uker, som en følge av anstrengelsene med eksamensgjennomføringen. rullestol på flyplass Jeg bestod (hurra!), men på grunn av den tapte lesetiden, ble det uaktuelt å ta skoleeksamen i faget i juni. Jeg har dermed lest gjennom hele sommeren, stort sett 7 dager i uka, alt etter hva dagsformen har tillatt, med konteeksamen den 7. august som mitt mål. Jeg har ikke vært på stranda i sommer, men jeg har badet meg i §§. Her følger en beskrivelse av hvordan kombinasjonen med sykdom og eksamen har vært for meg:

 
Mamma og jeg dro til Bergen på mandag den 5. august. Jeg, som er en “klare selv”-person, var fornuftig nok til å bruke rullestol på flyplassene, for å spare kreftene til reisens store mål: eksamen. Mamma var med meg for å hjelpe til med praktiske gjøremål, som å stå i køer, bære og handle mat, så jeg fikk hvilt mellom reisen og eksamen. Det var til stor hjelp!
 
Mandag kveld og hele tirsdag, ble tilbrakt på hotellrommet, stort sett under dyna. Jeg klarte ikke å holde meg helt unna notatene mine, så det ble et par timer med lesing. Rett før leggetid på tirsdag, kom “eksamensangsten”. “Hjelp, dette er skummelt! Er jeg klar?” Jeg roet meg ned med å sitte i vinduskarmen og se ut på Bergen by, opplyst av kveldsuglenes øyne, med god musikk på ørene. Jeg stilte ikke mindre enn 8 alarmer på mobilen, og la meg, spent!
 
sitte i vinduskarmen Eksamensdagen startet kl. 6.30, for jeg trenger god tid på å starte opp “maskineriet” etter søvn. Jeg hadde “svelget” endel sommerfugler i løpet av natten, men det var plass til litt frokost også. Hotellet lå kun 550 meter fra eksamenslokalet, men siden det var en bratt bakke opp dit, måtte jeg ta taxi. “Du skal bare rett opp til…?”, sa taxisjåføren. “Ja, det skal jeg”, svarte jeg, og følte meg litt teit.
 
 
Jeg hadde fått innvilget de tilretteleggingstiltakene jeg hadde søkt om: ekstra tid, enerom, bruk av PC, og dertil bedre stol, og benk til å hvile på, så det var flott! Jeg installerte meg i rommet, og gjorde meg klar til hjernetrimmen. Siden jeg ikke hadde brukt studentkortet mitt på 7 år, og vi ikke visste om det ville virke (noe det ikke gjorde), var det avtalt at jeg skulle få et gjesteadgangspass. Jeg forklarte vakten at jeg ikke hadde studert på 7 år, på grunn av sykdom, og at det var derfor jeg hadde et slikt pass. “Åh, så flott at du har blitt frisk!”, sa hun, og ymtet noe om et mirakel. “Vel, jeg er ikke akkurat frisk, men jeg er noe bedre”, svarte jeg den hyggelige damen, og svelget tankene om at det er en stor innsats og vilje av stål-, og ikke et mirakel, som gjorde at jeg stilte på eksamen. Det er veldig fort gjort å se svart/hvitt på ting – man er enten helt frisk, eller så er man syk og arbeidsufør. Men altså, det finnes mange nyanser i mellom der!
 
Da jeg skulle logge inn på PCen, viste det seg at innloggingsinformasjonen ikke fungerte. Både vakten og jeg snakket med PC-vakten på telefonen, men problemet lot seg ikke løse, så sist nevnte måtte komme til lokalet. Alt dette styret, gjorde så jeg fikk feberfølelse i kroppen. Alle uforutsette elementer, tapper meg for energi. Ved å bruke energi på dette, ble det mindre å bruke på selve eksamen. Sånn fungerer denne sykdommen, på meg. PC-vakten var i det minste behagelig å hvile øynene på!
 
En halvtime senere, kom også jeg igang med eksamen, etter å ha måttet bytte rom. Størsteparten av dagen, var som en hvilken som helst eksamen, for hvem som helst. Lesing, skriving, tenking, spising, drikking, skriving, dobesøk, lufting og mer skriving. Det var ikke rom for selvtvil, noe jeg er blitt så god på, etter flere år med dårlig hukommelse og -konsentrasjon. Jeg lå og hvilte 4-5 ganger, på en middels hard benk, og -en myk, medbrakt pute. lykkestein Jeg skrudde av lyset, og tok time-out. Mens jeg lå der, måtte jeg smile for meg selv – “tenk, jeg tar eksamen – JEG, NÅ! Hvor sprøtt er ikke det?” Det var slettes ikke en hvilken som helst eksamen – det var et stort øyeblikk for meg!
 
På et tidspunkt, følte jeg meg overveldet og tenkte at jeg ikke ville rekke gjennom alle anførslene i oppgaven. Da jeg tok en dopause, smilte jeg til meg selv i speilet og sa lavt “jeg er best, dette får jeg til!” Så jeg er blitt til ho koko dama som prater med seg selv! Og attpåtil hadde jeg med meg en lykkestein, som har fulgt meg gjennom alle tidligere eksamener! Jeg er helsprø, med andre ord! Etter jevnlig påfyll av smertestillende, mot hodepine, og uendelig med tastetrykk, var jeg kommet i mål! Oppgaven ble skrevet ut og levert, og jeg var veldig godt fornøyd med min egen innsats! Jeg fikk forøvrig igjen den tapte halvtimen, etter at den opprinnelig tiden var gått ut.
 
Etter å ha sittet, og ligget, i timesvis, tenkte jeg at jeg ville ha godt av å gå til hotellet. Det var jo tross alt ingen oppoverbakker denne veien. Solen strålte og det var 23 varmegrader ute. I forskrekkelsen over at regnet glimret med sitt fravær, hadde bergenserne tatt på seg bukser og gensere med halve lengder, mens jeg gikk fullt påkledd, fra tå til hals og frøs. Jeg tullet et kasjmirsjal rundt meg, og fortsatte å gå. Jeg var så sliten at jeg begynte å hakke tenner, så der tuslet jeg avgårde, omfavnet av egne armer, blek i ansiktet og baktung av Stortingets bestemmelser. Rundt hundre meter før jeg nådde hotellet, hadde også beina begynt å dirre. Kroppen var da klar for å dale ned på en seng, og bli der i hundre år, minst!
 
Tornerose og jeg – vi sover i hundre år!
 
Mamma møtte meg i bakken utenfor hotellet og ville bære sekken for meg. Jeg sa at jeg ikke kunne stoppe å gå, for da hadde jeg ikke fått startet opp beina igjen, for jeg gikk på “autopilot”, så ho tok den av mens jeg gikk. Jeg møtte blikket mitt i speilet i heisen, og så kun en skygge av meg selv. Først tre timer senere, fikk mamma svar på spørsmålet om hvordan det hadde gått på eksamen, for da hadde jeg fått hvilt nok til å orke og prate. Jeg ble dog i senga til vi skulle dra neste dag.
 
enjoy your time here Kort oppsummert, når folk har spurt meg om hvordan det gikk på eksamen, har jeg svart “det gikk bra, tror jeg.” Noen ville kanskje ha hevdet at dette var en mindre god dag, men for meg var det en bra dag. Det viktigste var tross alt at jeg klarte å stå opp tidlig og svare på hele eksamensoppgaven! Jeg var fornøyd med besvarelsen jeg leverte, men den nevnte selvtvilen kom i dagene etter. “Tenk om dømmekraften min ikke er så god lenger, siden det er så lenge siden forrige eksamen? Hva om jeg bare innbiller meg at det gikk bra, og at jeg egentlig bommet på oppgaven?” Stort sett, tror jeg at jeg klarte meg bra, og det skal jeg fortsette å tro helt til sensuren har falt, på fredag den 13. september!
 
Flere jeg kjenner, sier at formueretten er det verste faget på hele jusstudiet, så om den eksamenen gikk bra, eller i alle fall OK, bør resten av studiet gå fint også. Etter å ha gitt kropp og hode hvile i noen dager, begynte jeg så smått på et nytt fag, så nå har jeg et nytt mål jeg jobber mot. Om jeg får tatt eksamen til jul eller til sommeren, gjenstår å se. Det er fortsatt så ferskt, at jeg føler meg utro mot min kjære Konkursrett!
 
Det gjelder ikke å miste motet eller troen på seg selv! Om man virkelig går inn for noe, så får man det til! Kanskje man trenger lenger tid enn folk flest på å nå målet, og kanskje man trenger tilrettelegging, men man kan få det til, og det føles desto bedre å få til noe som man har måttet jobbe hardt for!
 

 

 
 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Tags: , , , , , , , , , ,

  2 comments to “Eksamens-comeback!”

  1. Trine says:

    Du er best! Jeg er så stolt av deg! :) <3

    • Renate says:

      Tusen takk, søteste Trine, med den ikke så søte avataren! 😉 (Jeg skulle gjerne ha gitt deg en bedre enn, men det går ikke.)

Legg igjen en kommenter her: | Leave a comment here:

 

CommentLuv badge

Notify me of new comments via email. You can also subscribe without having to leave a comment.