Selvrealisering

Uke 21:

Vi mennesker er sosiale dyr og vi vil gjerne bli godt likt, så vi kan føle oss som en del av flokken, og ikke være på samfunnets sidelinje. Når vi tar valg, det være seg i forhold til studie, jobb, hobby eller relasjoner, kan det være vanskelig å vite om vi tar beslutninger basert på egne meninger og ønsker, eller om de er bygget på andres forventninger til oss.

 

Hvis man har drømmer og ønsker for livet, som avviker fra “normalen”, kan det synes vanskelig å gå imot strømmen. Det er strevsomt å tråkke opp sin egen sti og det krever mye mot å gå alene. Samtidig finnes det ferdiglagde veier, med fortau og lyktestolper, som lyser opp når den blå time er forbi og -har smittet over på sinnstilstanden ens. Det er kanskje enklere å forsere den sist nevnte vei, men leder den deg dit du ønsker å komme?

 

For å komme i mål, i denne sammenheng; å realisere seg selv, må man gå i riktig retning. Kanskje blir det noen omveier undervegs, ettersom det høye gresset en må tråkke ned, hindrer en i å se horisonten. Allikevel, mens man tar disse svingene utenom, ser man kanskje en nyutsprunget blomst, en svirrende humle, en padde som venter på å bli kronet eller en bever med buksevann.

 

Mens man går på den ferdiglagde veien, ligger asfalten som et teppe over disse små vidunderne, og om man stopper opp bare et lite øyeblikk, kan man enten bli overkjørt eller forbigått. Når alle går i samme retning, forsvinner man i mengden, og lyset skinner ikke like mye på ens håpefulle ansikt.

 

På den igjengrodde stien, møter man ikke på like mange mennesker, men dem man møter på, har tatt et bevisst valg om å vandre i akkurat denne retningen. Og for hvert skritt man tar, er man ett steg nærmere å være sitt sanne “jeg”. Først når man ser- og godtar seg selv, kan man virkelig se- og forstå andre mennesker. Hva er vel bedre for et samfunn, enn at alle enkeltindivider jobber for å bli et bedre “jeg”? Når solen står på sitt høyeste, skinner den om kapp med sitt eget glansbilde, og sprer varme og velbehag til alle.

 

Du har kanskje begynt å tråkke opp din egen sti, men kommet til en fjellvegg, som hindrer deg på ferden? Enten kan du sette deg ned og la kråka ta deg, eller så kan du legge ut på en klatretur, og kanskje du da når toppen, og får et godt overblikk over den videre ferden. Man vet aldri hvordan utfallet blir, før man prøver seg på utfordringen. Noe av moroa med livet, er at veien blir til mens man går. Hva er vel spenningen med å gå i kø på asfalttyngede veier, prydet med flate padder og med en sky av forurensning hengende over seg?

 
English version.

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

2 thoughts on “Selvrealisering

  1. Alle veier fører til Rom, men man må våge å gå de.

    Takk for hyggelig kommentar i går Renate 🙂 Formen er virkelig på bedring, det går fremdeles sakte, men bedre er jeg, og av og til må jeg minne meg selv om hvor mye bedre, du veit de dagene man ikke fikser å være glad for det man har, men heller vil sippe over at man ikke har det samme (energinivå) som alle andre… Til uken skal jeg forresten til Belgia, om du trenger noe derifra så send meg en epost!
    anne – moseplassen recently posted: Moseplassen på papir!My Profile

    1. Hei, Anne. Velkommen inn hit. 🙂

      Det er ikke så enkelt å ha fugleperspektiv på det hele, når man befinner seg litt nede. Det er flott å sikte mot en enda friskere hverdag, samtidig som man må sette pris på det man har, her og nå. 🙂

      Tusen takk, så snilt av deg å tilby hjelp! 🙂 Klem.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Notify me of new comments via email. You can also subscribe without having to leave a comment.

CommentLuv badge

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.