Det som går opp, må komme ned

 

I forrige uke, fulgte jeg min egen oppfordring i posten Blåmeis på blåtur, om å gå ut og leke i hverdagen. I løpet av én dag, hoppet jeg på trampoline i 5-10 minutter og rocket med rockering i et par minutter, i tillegg til å tilbringe tid med familien. Det var veldig morsomt og jeg lo masse. Jeg fikk imidlertid merke at muskulaturen er temmelig svekket, etter disse årene i senga. Før, hoppet og spratt jeg, ned på knærne, bak på rompa, på knærne igjen, etc. Mens denne gangen, måtte jeg virkelig mobilisere krefter, for å klare ett av “stuntene”.

 

Dagen etter disse strabasene, var jeg tilbake i holde senga-form, og jeg orket knapt å prate. Det er veldig vanskelig å vite hvor grensene mine for tålt aktivitet går, selv etter flere år med M.E. Jeg håper hver gang at jeg ikke skal bli dårligere av aktivitetene, men håpet mitt får raskt bakkekontakt igjen.

Etter et par rolige dager i senga, prøvde jeg meg på å leke igjen, sammen med lillesøsteren min. Først på planen, var å spille bocha. Noen av kulene hadde fått støt i seg og én hadde ikke væske i seg, så det hele ble litt halvveis. Siden solen stekte, ble det en fargerik opplevelse, uansett. 🙂 Å spille i shorts og t-skjorte, gav en herlig vårfølelse.

 

Etter dette, spilte vi badminton, noe vi ikke var så gode til, til å begynne med. Vi klarte stusselige 6 slag, frem og tilbake. Siden jeg ikke er så mobil, måtte søsteren min hente “flua” hver gang vi bommet, stakkars, og jeg måtte stadig bytte arm å spille med, da musklene mine jobber i turnus.

 

Til tross for mange år med sykdom, har jeg ikke mistet lekelysten eller konkurranseinstinktet mitt, som alltid har vært sterkt tilstede. Så jeg satte et mål for oss, om å klare 50 slag til sammen. Lillesøs syntes det var et litt for høyt mål, og da kom jeg med “sjefestemmen” min og sa at “vi gir oss ikke før vi klarer 50 stykker! Eller 25- med venstrearmen.” Og etter noen mislykkede forsøk, klarte vi plutselig 83 stykker, og vi ble strålende fornøyde! 🙂 I øyeblikk som dette, føler jeg meg virkelig levende, og ikke bare overlevende.

 

Tempoet var visst for høyt for meg, i disse få minuttene, og jeg hadde tatt meg helt ut. Jeg begynte å subbe med beina og sjangle, som om jeg var ruset på annet enn livet. Jeg fikk pustebesvær og jeg hadde knapt nok krefter til å løfte glasset, så jeg fikk drukket. Sånn er nå det! Jeg måtte allikevel smile for meg selv, der jeg lå på sofaen, med solbriller på og ørepropper i ørene, over det faktum at jeg hadde spilt badminton!

 

Det er ikke hverdagskost for en med M.E., å bruke krefter på noe så “unødvendig” som å leke. Vanligvis går kreftene med til å innta næring, ta en dusj, følge opp helserelaterte avtaler, gjøre viktig papirarbeid eller lignende. Dermed setter jeg ekstra stor pris på de minuttene hvor jeg orker å gjøre noe, bare fordi det er gøy, og ikke fordi det gjøres. Og enda mer verdifull, er tiden jeg orker å tilbringe utenfor husets fire vegger. Kanskje jeg burde forfølge talentet mitt for breakdance, når jeg blir frisk… 😉

 

Dagen etter startet med minus på energikontoen, som ventet. Inkassoselskapet banket på døren, allerede før jeg hadde våknet. Da jeg nektet å betale gjelden, ble jeg lenket til senga. Det neste blir vel at motepolitiet kommer og klager på pysjen min, det flokete håret eller at jeg er for blek i huden!

 

Som regel blir jeg dårligere i 1-3 dager av sånne utskeielser. Når det bare er snakk om én dag, før jeg er bedre igjen, blir jeg gledelig overrasket. To dårlige dager er innenfor “normalen”, og aktiviteten føles fortsatt verdt besværet. Når det er snakk om flere dager enn det, føles påkjenningen for stor i forhold til utbyttet jeg fikk. Jeg er ofte klok av skade, men jeg har imidlertid til gode å bli genierklært.

 

Moralen må bli at det er veldig morsomt og viktig å leke, men at man må lytte til kroppens signaler og gi seg mens leken er god.

 


English version.

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

10 thoughts on “Det som går opp, må komme ned

  1. Så flink du er som kom deg ut i vårsolen og kjempemorsomme bilder in action! Håper vi kan leke sammen snart 🙂

  2. Blir kjempe glad for å se bildene (definitivt breakdance-potensiale der altså!!), men lei meg for å lese at det er en dyr pris å betale. Veldig vanskelig å kjenne etter hva kroppen ønsker seg når man har det gøy og noen ganger er det også verdt det..
    Bra jobbet i badminton, det er så moro! En dag skal vi ta en match og da kommer jeg til å slå deg! Tjihii :-))
    Klemmm

    1. Du hadde jo nylig en status om breakdance-avslutning, så du vet nok hva du snakker om! 😉 Ja, det er kjedelig å bli så syk av så lite, men man får bare ta tiden (bankkontoen og medisiner) til hjelp, så blir det nok bra, etter hvert! 🙂 Og så må man kose seg med de gode øyeblikkene man har!

      Skal vi ikke heller si at vi kan spille på lag i badminton, så slipper du å spise de ordene, når dagen kommer? 😉 Klem tilbake.

  3. Tar gjerne en dobbel match med deg altså, men var faktisk ganske ung og lovende i min ungdom hehe :-). Gleder meg allerede 🙂

  4. Artig å lese at du har fått lekt litt synes jeg!! Skulle gjerne ha sluppet å betale for det dog… Men likevel, jeg kjenner følelsen. Ja til mer energi til lek og moro!! 😀

  5. Ikke verst å være både ung og lovende i sin ungdom :-P. De fleste er ihvertfall unge.. (skrev dette litt sent i går kveld hihi). Jepp, nå er jeg bare lovende, men bør ikke undervurderes 😉

    1. Jeg skjønte at det var nattlua som skygget for synet ditt, bare! 😉 ‘Lovende’ er en fin øy å feriere på. 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Notify me of new comments via email. You can also subscribe without having to leave a comment.

CommentLuv badge

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.