Rariteter på nukleærmedisinsk avdeling

 
Jeg har vært til en undersøkelse på nukleærmedisinsk avdeling på sykehuset, i dag, og tatt en scintigrafitest. Det er mange rare undersøkelser man må igjennom, når man er alvorlig syk, altså! Det er lange avstander å gå inne på et sykehus, når man ikke er i form til å gå så mye. Jeg tok derfor med rullestolen i dag, for i det hele tatt å orke undersøkelsen.
 

En vanlig bestanddel av barneoppdragelse, er å lære barn at “det er ikke pent å stirre!” Denne lærdommen ser ut til å fly ut av vinduet, med en gang folk ser noen som ikke kan gå (så langt). Sitter man i rullestol, ja, da får man mange blikk etter seg, mange lange blikk. Og folk titter enda mer, om man attpåtil smiler eller ler mens man sitter der. Kan man ha det bra, og samtidig sitte i rullestol, tenker kanskje noen, og samtidig være en ung- og tilsynelatende frisk person?
 

 
Greit nok, ikke alle barndomssannheter er valide; man mister ikke fingeren om man peller seg i nesa, man kan aldri klare å grave seg ned til Kina, og det er heller ikke tilfeldig at pappa er ute en tur, samtidig som Nissefar er på besøk! Men noen av dem gjelder like mye ennå, slik som at det er uhøflig å stirre! Hva med heller å smile til folk, enn å få dem til å føle seg beglodd? Om du sitter i rullestol, eller har trekk ved deg som gjør deg annerledes, så har jeg et godt tips til deg; ha en flott veske med deg, så stirrer folk på den, i stedet for. 😉
 

Det er sikkert forvirrende, for uvitende folk, å se at folk som ser friske ut, bruker hjelpemidler. Og jeg kan skjønne at folk blir enda mer overraskede- og sjokkerte, når folk reiser seg opp av rullestoler. Folk har jo allerede gjort seg opp en mening om deg som funksjonshemmet og de synes synd på deg, eller -at du er tapper, og så kommer du her og reiser deg opp, og fremstår som en svindler, som leker syk eller -skadet!
 
Vel, mirakler skjer på nukleærmedisinsk avdeling, folkens! 😛 Jeg klarte altså å gå 20 meter, inne på sykehuset, etter å ha sittet på venterommet der i 5 minutter! Og etter sykehusbesøket, klarte jeg å gå i etapper på 15 meter, på en liten utflukt i byen, før jeg måtte sette meg ned igjen. Jeg måtte imidlertid sitte ute, for musikken var så høylytt inne, og halvveis gjennom et utstillingslokale, måtte jeg gå ut igjen, pga. energimangel. Tenk om jeg hadde sittet på avdelingen der ennå, da hadde jeg kunnet gå 2160 meter nå!
 

 
Om kjente skulle møte på meg i rullestol, så betyr det ikke at jeg er blitt sykere eller -at dere bør synes synd på meg. Det betyr at jeg er frisk nok til å forlate senga, og -sitte rett opp og ned og utsette meg for folk og lyder. Om du møter på meg, så vær glad på mine vegne, og ikke behandle meg noe annerledes, bare fordi jeg sitter.
 
Når jeg er ute av senga, tar jeg gjerne bilder av alt- og alle jeg ser. Og det var vanskelig ikke å skulle ta frem kameraet, på en slik “high tech” avdeling, som dette. Det var vanskelig at jeg hoppet galant over flauheten til mamma, og tok bilder av et par skilt der. Jeg måtte jo ha bilder av mirakelstedet! 😉
 

Edit: jeg ser at dette er innlegg nr. 100 – HURRA! 😀
 


 
 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

6 thoughts on “Rariteter på nukleærmedisinsk avdeling

  1. Du sier noe vesentlig, nemlig at rullestol ikke nødvendigvis betyr at man er sykere, eller at man ikke kan gå. Jeg kvier meg ofte for rullestolen nettopp fordi det sender signal om at jeg er syk, og jeg er (ja det er tåpelig) redd for at folk skal missforstå og tro jeg er sykere enn jeg er. Jeg får dårlig samvittighet for å late som om jeg er syk…

    Forøvrig så har jeg ikke kjent så sterkt på stirringen igrunnen, jeg synes folk stirrer mindre enn forventet, heldigvis. Men, jeg er spent på skuteren, hvordan folk kommer til å reagere på at jeg triller rundt i den. Jeg har forresten erfart betydelig mer stirring for hattene mine enn for rullestol. Brukte jo hatt i noen år før jeg ble skikkelig sjuk. Gosj så folk stirra.

    Håper de kan finne noen svar og ikke minst behandling nå Renate!
    anne recently posted: Årets fineste snitt-georgine!My Profile

    1. Anne, du later jo ikke som om du er syk, for syk ER du! Men for all del, jeg skjønner jo hva du mener.

      Kanskje jeg har misforstått, og at folk stirrer på meg fordi jeg er så slående vakker! 😉 Hehe.

      Morsom kommentar om hattene dine! 😀 Ja, folk er veldig nysgjerrige-, og tidvis dømmende, overfor nye og ukjente ting. Jeg tror det går helt fint med scooteren din!

      Før jeg fikk denne nye sykdommen, klarte jeg stort sett å gå noe, men jeg fikk konsekvensene etterpå. Jeg kviet meg derfor for å bruke rullestolen, pga. egen usikkerhet ifht. hva folk ville tenke om meg. Nå klarer jeg imidlertid ikke å gå stort, pga. hjerte- og lungeproblemer, så da MÅ jeg bruke stolen, om jeg skal komme meg noe ut av hjemmet. Det er fremdeles skummelt med rullestol i offentligheten, da særlig på hjemtraktene, men jeg er ett skritt videre i prosessen. 🙂

      Takk for gode tanker og -ønsker, Anne! 🙂

      Klem.
      Renate recently posted: (Eng.) Bare meg og fluene mine, igjen! | Just me and my flies again!My Profile

  2. Nysgjerrigheten min ble ihvertfall vekket av bildene så måtte inn lese hvilken test du har gjort-da ble det hele litt mer forståelig. 🙂 Et lite hurra for små mirakler innimellom alt det andre 🙂

  3. Det har jeg faktisk tenkt over i det siste (har blitt endel refleksjoner over temaet, siden venninna mi akkurat har havna i rullestol), det at folk reagerer når noen i rullestol plutselig reiser seg og kan gå. Men jeg har kommet frem til det at det er fordi vi blir lært opp når vi er små at rullestol, det er for de som ikke kan gå. Punktum. Og selv om man bli voksen, så møter man kanskje ikke på så mange i rullestol, sånn som meg, og tenker ikke over det før man plutselig ser det. Det er viktig å være bevisst på hva man lærer barna om sånt, for det er jo sånt som følger en gjennom livet. Blei kanskje litt rotete detta her, men det er bare en liten teori jeg har. Likte tipset ditt om å ha en tøff veske, forresten, smart! 🙂
    Line recently posted: 35/52 Grønne lungerMy Profile

    1. Tusen takk for en fin kommentar med goda tanker i. 🙂
      Ja, det er noe med det man lærer i barndommen. Man får jo høre sånt som at man ikke skal sette seg i rullestol og tulle, etc., for ikke å gjøre dem som virkelig trenger den hjelpen, brydd, -lei seg eller lignende. Det er mye riktig i det man lærer som barn, men man må tilpasse lærdommen litt, når man blir voksen. 🙂

      Så synd at venninnen dine er så syk/skadet. Håper at det er noe hun kan bli bra av, -eller i det minste, at tilvenningen går fint. Gode tanker sendes til henne, i alle fall! 🙂

      To ganger ila. sommeren, har jeg opplevd at folk ser på- og smiler til min fine nye veske, mens jeg har den på fanget. Snakk om en god grunn til å skulle shoppe litt til! 😉

      Ha en god dag!
      Renate recently posted: (Eng.) Hvem sier at London er overfylt av folk? | Who says that London is crowded?My Profile

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Notify me of new comments via email. You can also subscribe without having to leave a comment.

CommentLuv badge

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.